Sabra og Shatila

(27. april cirka 1230)

- So now we are going to Shatila to visit a Kindergarten for children of martyrs ...

- Wait! Shatila? Shatila like Sabra and Shatila? Were the massacre took place?

- Yes, that’s right ...

Palestineren Wafa Yassir er Norsk Folkehjelps lokale leder i Beirut. Hun prater ufortrødent videre, men jeg sliter med å følge med på informasjonsflommen. Sabra og Shatila ... Denne Beirut-turen kom i stand på kort varsel. Den eneste forberedelsen jeg har gjort, er å lese reiseplanen. Og jeg har tydeligvis ikke lest den godt nok. Ærlig talt, så trodde jeg at disse sagnomsuste flyktningleirene forsvant for godt i 1982. Sånn går det når man går rundt og tror og føler ting.

Om fem minutter er vi i Shatila. Et navn som er uløselig knytta til naboleiren – Sabra. To navn som er uløselig knytta til en israelsk statsminister. Ariel Sharon. The Butcher of Beirut. I løpet av to døgn ble hundrevis – kanskje tusenvis – av palestinske sivile meiet ned av det libanesiske falangistpartiets styrker. Massakren i Sabra og Shatila. Det er noe mystisk over både navnet og hendelsen. Det går et historisk sus gjennom Norsk Folkehjelps SUV, selv om vinduene er lukket og vifta slått av. Nå kjører vi inn i Shatila.

Vi går inn på en inngjerdet plass med gress og trær. Litt som ei fotballøkke. Her ble de fleste av palestinerne gravlagt. Wafa mener det i hvert fall dreier seg om 3000 lik. Hun har flere ganger krevd at myndighetene skal kjøpe opp fotballøkka, fjerne høner og buskvekster og lage en verdig gravplass.

Flyktningleiren utvides i høyden. Betongetasje bygges oppå betongetasje. Jeg passer på så jeg ikke får en betongetasje i hodet når jeg går i de trange gatene. Hver husstand har ett rom, uansett om familien har tre eller fem eller elleve medlemmer. Rommene er ofte mørke og bortgjemte, siden gatene er trange og betongetasjene mange. Jeg blir invitert inn i det mørke, lille hjemmet til en blind mann. Jeg husker ikke navnet hans, men han ble født i 1950. Hans far slo opp et telt akkurat der vi sitter, i 1948, da Palestinerne ble jaget ut av Palestina og Shatila ble grunnlagt.

Wafa peker.

«Sharon stood there, on top of the sports stadium and saw the whole massacre take place. He used the strobe lights of the stadium and lit up the streets of Shatila, so the Lebanese soldiers could find their way with their guns, knives and axes.»

Moskeen i Shatila er ikke som alle andre moskeer. Under gulvet ligger over 200 ofre for massakren begravd. Sjåføren vår bøyer seg ned og ber. Senere får jeg vite at faren hans ble begravd her.

På reise i Libanon,

Ravi.