Tragiske guttestreker

(28. april cirka kl. 1630)

Hussein Zreik (14) var ute og lekte med fetteren sin, broren sin og noen venner.

De oppdaget en liten inngjerdet trekant med varselteip. I midten lå det en mine.

Fetteren til Hussein plukket opp minen og tok den med seg.

Hussein forsto at de kunne være i livsfare. Han tok minen fra fetteren sin og la den varsomt tilbake der de hadde funnet den.

Men fetter var av en annen oppfatning. Han mente sprengstoffet allerede var detonert, og at bonden hadde satt opp teiptrekanten for å skremme vekk uvedkommende. Derfor gikk han tilbake og hentet minen.
Han kastet den mot Hussein for å bevise at den var ufarlig.

Tragiske guttestreker.

Hussein mistet den ene foten. Beinsplintene suste inn i magen og brystet hans.

Det hendte i påsken i fjor – for 1 år og fire dager siden.

- Hva gjør du for å koble av?
- Jeg spiller fotball.

Houssam lot sanden sildre mellom tærne

(28. april cirka kl. 1545)

Houssam Tabaga (36) nøt en solfylt fridag med gode venner. Han tok av fra asfalten og lot føttene lande på den myke sanden i veikanten. Det skulle han aldri gjort.

Landminen reiv vekk høyre bein og synet på høyre øye. Venstre øyeeple samarbeider på gode dager. Venstre skulder og venstre fot verker.

Houssam har fått hjelp av organisasjonen Tamkeen Association for Independent Living, som igjen er støttet av Norsk Folkehjelp. Han fikk et mikrolån fra organisasjonen for å starte en kiosk. Kiosken ble smadret under krigen mot Israel i 2006. Houssam beit tenna sammen og gjenopprettet sitt lille foretak. Det er ikke så lett å gi opp når man har to små barn og kone som venter hjemme.

- Hva gjør du for å koble av?
- Jeg har en liten hage hvor jeg dyrker oliventrær og sitrustrær.

«Gud har en mening med det»

(28. april cirka kl. 1615)

Når du er elleve år, så er forlatte, israelske militærposter så spennende at det nesten er umulig å holde seg unna. Nabil Hassan var på vei hjem fra oppdagelsesferd da det smalt utenfor byen Arabsaleem.

Han mistet den høyre foten og hørselen på høyre øre. I tillegg var høyre arm og venstre bein full av beinfragmenter. I dag er han tjue år. Han har fått proteser og mikrolån av organisasjonen Tamkeen Association for Independent Living, som igjen er støttet av Norsk Folkehjelp.

Nada Ismail, manager på senteret til Tamkeen, er tydelig stolt av Nabil. Lånet er forlengst nedbetalt. Først dreiv Nabil en internettkafé. Nå er han innehaver av en butikk som tilbyr vannpiper og tobakk.

- Jeg ser ingen grunn til å være bitter eller sår. Historien om mitt liv er skrevet av Gud. Gud har en mening med det. Insha’Allah, sier Nabil og smiler.
- Hva gjør du for å koble av?
- Jeg sitter med PCen min eller TVen. Eller så er jeg sammen med venner og familie. Jeg liker ikke å være alene.


Ravi.

Ahmad utfordrer Tålmodigheten

(28. april cirka kl. 1530)

Ahmad Sahili (27) ser ut som en kriger. Mellom mørkt, strigla hår og mørkt skjegg ser jeg to sorte øyne som borer seg i meg. Jeg skjønner ikke at han er blind før han plukker ut det ene øyeeplet.

Det skjedde to dager før skulle han reise til utlandet for å jobbe og søke lykken. Ahmad tråkka på en mine utenfor byen Jezzine i Sør-Libanon. Han mistet høyre bein synet på begge øynene. Det koster mye å sitte og prate med meg en time. Han forsøker å opptre verdig, men rykninger og stønn vitner om uhyrlige smerter. Hele tiden. Ahmad er avhengig av sterke smertestillende preparater.
- De er så sterke at jeg noen ganger ikke husker hva jeg heter.

Ahmad har fått hjelp av organisasjonen Tamkeen Association for Independent Living, som igjen er støttet av Norsk Folkehjelp. Han fikk et mikrolån fra organisasjonen for å starte en liten kafé. Kafeen ble smadret under krigen mot Israel i 2006.

- Hvorfor ender jeg opp i en slik situasjon? Hva galt har jeg gjort? Jeg ser FN’s kjøretøyer fare forbi hver dag, men FN gjør ingenting for å bedre min situasjon. Statsadministrasjonen krever inn skatt, men gir ingen ting tilbake i form av behandling eller medisiner. De eneste som hjelper oss, er det ikke-statlige organisajonene, for eksempel Tamkeen Association for Independent Living og Norsk Folkehjelp.

- Hva gjør du for å koble av?
Jeg er interessert i poesi og pleide å skrive dikt, men det er vanskelig når jeg er under sterk medisinering. Diktene handler om fred. Alle mennesker har de samme forfedrene – Adam og Eva – derfor burde alle leve i fred. Sier Ahmad og siterer et arabisk ordtak som hjelper han i tunge stunder:

Jeg vil være tålmodig helt til Tålmodigheten mister tålmodigheten med meg. Jeg vil være tålmodig helt til Tålmodigheten skjønner at jeg sliter med noe enda vanskeligere enn tålmodighet.

Takk til Khaled Yamout i Norwegian People’s Aid, for oversettelse av tekster.

Ravi.

Blodtype?

(fredag 24. april klokken 1600)

Fredag ettermiddag kommer en mail fra Norsk Folkehjelp. «Oops! Glemte av vi trenger blodtypen din. Vi må vite den for at du skal få adgang til mineryddingsområdet i Sør-Libanon. Ren rutine. Slapp helt av!»

Nei. Jeg slapper aldeles ikke av. Rutiner oppstår som oftest fordi de er viktige. Jeg ringer Mamma. Jeg ringer fastlegen min. Forgjeves. Jeg sjekker vernepliktsboka, men håndskriften er uleselig. Jeg ringer et par privatklinikker, men ingen tar telefonen.

Jeg er ganske stressa.

(tirsdag 28. april klokken 1130.)

Fire dager senere kjører jeg til mineryddingsområdet nær byen Tibnin. Tanken er at jeg skal lene meg over det usikrete området og søke etter miner sammen med lokale krefter.

- slapp helt av! Det er helt trygt. Jeg hadde latt sønnene mine spille fotball der uten noen som helst bekymring, sier Knut Furunes, sjefen for minerydderne.

Helt trygt. Så trygt at jeg må ha på meg et utstyr som ser ut som tre skuddsikre vester og en sveisehjelm. Så trygt at de trenger å vite blodtypen min før jeg går inn ...

Skal jeg takke nei og dra hjem igjen? Jeg veit at jeg er feig. Jeg kunne aldri i verden ha hatt denne jobben. Men jeg vil jo helst late som om jeg er modig.

Heldigvis møter jeg sannsynligvis verdens beste minerydderteam. Lamis Zein leder Libanons eneste reine kvinnelige søkegruppe. Hijaben omkranser et lunt smil og rolige øyne. Hun minner meg om søstra mi. Og søstra mi er nok den mest nøyaktige og punktlige personen jeg kjenner.

Vi går sammen inn i mineryddingsområdet. Jeg hadde sett for meg et flatt og oversiktlig jorde. Området er selvfølgelig stupbratt og ulendt med høyt gress. Jeg lister meg på tærne, i tilfelle de har oversett en bombe. En rød og hvit teip markerer grensen mellom trygt (der jeg står) og utrygt. På grensen står jentene med minedetektorer. Litt som metalldetektorer. Hvis pipelyden blir lysere i tonen, er det mest sannsynlig ei bombe i jorda.

Norsk Folkehjelp har jobbet med minerydding i hele verden siden 1992. 1500 mennesker leter miner hver dag. På 17 år har det vært 15 ulykker. Fantastisk statistikk, spør du meg.

Når jeg kommer hjem til Oslo, skal jeg ringe fastlegen med en gang.

Kaloribomber og klasebomber

I dag fyller jeg 33 år. Norsk Folkehjelps mineryddere overrasker meg med libanesisk bursdagkake utenfor byen Tibnin. En skikkelig kalori-bombe, sier Christina, litt usikker på om spøken er passende.

Bosnieren Amir Musanovic minner litt om den svenske skuespilleren Peter Stormare, kjent fra Fargo, Armageddon og Prison Break. Han kan fortelle om ballistikk, prosjektiler og treffkraft i timevis på engelsk med deilig, bosnisk aksent. Når en klasebombe blir lokalisert av minerydderne, drar Amir ut for å detonere og uskadeliggjøre uvesenet. I dag er to bomber lokalisert.

Før israelerne og libaneserne sluttet fred i 2006, ble 4 millioner klasebomber sluppet over sør-Libanon – et område halvparten så stort som Vestfold, der jeg kommer fra.
- Vi antar at rundt 1 million miner ble liggende udetonert på bakken, sier trønderen Knut Furunes, som leder mineryddingen.

Vi ser bilen til Amir 700 meter unna utkikksposten vår. Han legger plastisk sprengstoff ved siden av to klasebomber, slynger ut ledninger og legger seg i dekning 150 meter unna. Vi hører Amirs stemme rope three two one over sambandet før vi ser et lysflerr og masse røyk. To sekunder seinere kommer smellet til oss.

Sør-Libanon er kvitt to livsfarlige bomber. Men mange hundretusen gjenstår. Trykk på denne linken for å gi bursdagsgave:
http://www.norskfolkehjelp.no/www/Norsk/Stott_oss/Gi_et_kronebelop_na/

Ravi på reisefot, April 28, 2009 11:13

Sabra og Shatila

(27. april cirka 1230)

- So now we are going to Shatila to visit a Kindergarten for children of martyrs ...

- Wait! Shatila? Shatila like Sabra and Shatila? Were the massacre took place?

- Yes, that’s right ...

Palestineren Wafa Yassir er Norsk Folkehjelps lokale leder i Beirut. Hun prater ufortrødent videre, men jeg sliter med å følge med på informasjonsflommen. Sabra og Shatila ... Denne Beirut-turen kom i stand på kort varsel. Den eneste forberedelsen jeg har gjort, er å lese reiseplanen. Og jeg har tydeligvis ikke lest den godt nok. Ærlig talt, så trodde jeg at disse sagnomsuste flyktningleirene forsvant for godt i 1982. Sånn går det når man går rundt og tror og føler ting.

Om fem minutter er vi i Shatila. Et navn som er uløselig knytta til naboleiren – Sabra. To navn som er uløselig knytta til en israelsk statsminister. Ariel Sharon. The Butcher of Beirut. I løpet av to døgn ble hundrevis – kanskje tusenvis – av palestinske sivile meiet ned av det libanesiske falangistpartiets styrker. Massakren i Sabra og Shatila. Det er noe mystisk over både navnet og hendelsen. Det går et historisk sus gjennom Norsk Folkehjelps SUV, selv om vinduene er lukket og vifta slått av. Nå kjører vi inn i Shatila.

Vi går inn på en inngjerdet plass med gress og trær. Litt som ei fotballøkke. Her ble de fleste av palestinerne gravlagt. Wafa mener det i hvert fall dreier seg om 3000 lik. Hun har flere ganger krevd at myndighetene skal kjøpe opp fotballøkka, fjerne høner og buskvekster og lage en verdig gravplass.

Flyktningleiren utvides i høyden. Betongetasje bygges oppå betongetasje. Jeg passer på så jeg ikke får en betongetasje i hodet når jeg går i de trange gatene. Hver husstand har ett rom, uansett om familien har tre eller fem eller elleve medlemmer. Rommene er ofte mørke og bortgjemte, siden gatene er trange og betongetasjene mange. Jeg blir invitert inn i det mørke, lille hjemmet til en blind mann. Jeg husker ikke navnet hans, men han ble født i 1950. Hans far slo opp et telt akkurat der vi sitter, i 1948, da Palestinerne ble jaget ut av Palestina og Shatila ble grunnlagt.

Wafa peker.

«Sharon stood there, on top of the sports stadium and saw the whole massacre take place. He used the strobe lights of the stadium and lit up the streets of Shatila, so the Lebanese soldiers could find their way with their guns, knives and axes.»

Moskeen i Shatila er ikke som alle andre moskeer. Under gulvet ligger over 200 ofre for massakren begravd. Sjåføren vår bøyer seg ned og ber. Senere får jeg vite at faren hans ble begravd her.

På reise i Libanon,

Ravi.

The Winner Takes It All

Kvelden ebber ut og jeg sitter og hører på ABBA’s The Winner Takes It All i et forsøk på å løfte humøret litt. Dagen har bydd på mange utfordringer og motstand.

Folka våre gleder seg utrolig til 1.mai. Vi skal feire den på stranda med familier samlet til en ”social event”. Jeg håper det skal gi et lite løft og pusterom i en hverdag som egentlig er preget av lite framgang og som sagt motstand.

Vi har har siden 20.mars søkt om innreise for blant andre en psykiater i et psykososialt program for våre ansatte og partnere etter krigens harde fremferd. Og tror dere de er kommet inn? Selvsagt ikke. Først sier israelerne på Erez (grenseovergangen til Israel) ”nei, dere må søke ett annet israelsk organ”. Og så gjør vi, og hva skjer da? Nei, da sier Okkupanten igjen, ”dere må registreres et annet sted”. Og slik vil det bare fortsette. Internasjonale hjelpeorganisasjoner sendes i en endeløs byråkratisk runddans. Og så kommer 1000-kroners spørsmålet, hvem kan påvirke israelerne?

Hvem vant krigen? Ingen! Hvem hindrer gjennoppbygging og hjelp til de som dere alle fulgte i nervøst i desember og januar? Skal ikke det trykket som var oppe under krigen, komme noen til gode her i Gaza? Slik folk her opplever det, er svaret NEI.

Men en litt morsom kuriositet idag, så fikk vi idag melding fra en lokal sikkerhetsinstans som sender ut sms’er om ting som skjer i Gaza. For det meste dreier det seg om sammenstøt langs grensen av mer militære karakter. Men idag meldte de at diverse gater i Gaza by var stengt på grunn av Gaza Maraton! Så noe normalitet er det kanskje.

Så da ble det vel en vinner i Gaza idag.

God natt fra Gaza.

Kirsten Belck-Olsen

Stedlig representant

Ungene idag ga håp.

Wedad og jeg har vært på avslutning av et prosjekt i Gaza som har hjulpet unger, foreldre og lærere med håndtering av vold i skolene.

Vår partner frivillige jobbet til og med under krigshandlingene med folk i sitt nærområdet og disse frivillige ble spesielt hedret. Unger var konferansierer, de sang, danset dabka og leste egne dikt. De hadde også laget et eget skuespill om hvordan de hadde jobbet. Jeg satt der med et stort glis og tenkte at ”det må bare bli bra med så mange flotte unger”. Og kanskje burde hele Norsk Folkehjelpsstaben vært med, stemningen er litt laber og utsiktene for bedring for folk her er ikke mange.

Tre måneder etter at krigen ble avsluttet skjer det lite her. Og VERDEN ser på og aksepterer. Vel, det er iallefall slik det føles for folk her. Hvor lenge skal palestinere be om hjelp og leve på almisser uten at det virkelig presses nok på for å få en rettferdig løsning? Helle på penger for å kompensere for dårlig samvitighet for ikke å få til en politisk løsning.

Hvis alt ble lagt til rette for samhandling med alle naboer og full drift av jordbruksektor, fiske, sivilt samfunn, privat sektor og reell bygging av en palestinsk stat, kunne jo palestinerne klare seg selv.

Er det vi som trenger dem?

Kirsten Belck-Olsen

Stedlig representant Gaza