Blodtype?

(fredag 24. april klokken 1600)

Fredag ettermiddag kommer en mail fra Norsk Folkehjelp. «Oops! Glemte av vi trenger blodtypen din. Vi må vite den for at du skal få adgang til mineryddingsområdet i Sør-Libanon. Ren rutine. Slapp helt av!»

Nei. Jeg slapper aldeles ikke av. Rutiner oppstår som oftest fordi de er viktige. Jeg ringer Mamma. Jeg ringer fastlegen min. Forgjeves. Jeg sjekker vernepliktsboka, men håndskriften er uleselig. Jeg ringer et par privatklinikker, men ingen tar telefonen.

Jeg er ganske stressa.

(tirsdag 28. april klokken 1130.)

Fire dager senere kjører jeg til mineryddingsområdet nær byen Tibnin. Tanken er at jeg skal lene meg over det usikrete området og søke etter miner sammen med lokale krefter.

- slapp helt av! Det er helt trygt. Jeg hadde latt sønnene mine spille fotball der uten noen som helst bekymring, sier Knut Furunes, sjefen for minerydderne.

Helt trygt. Så trygt at jeg må ha på meg et utstyr som ser ut som tre skuddsikre vester og en sveisehjelm. Så trygt at de trenger å vite blodtypen min før jeg går inn ...

Skal jeg takke nei og dra hjem igjen? Jeg veit at jeg er feig. Jeg kunne aldri i verden ha hatt denne jobben. Men jeg vil jo helst late som om jeg er modig.

Heldigvis møter jeg sannsynligvis verdens beste minerydderteam. Lamis Zein leder Libanons eneste reine kvinnelige søkegruppe. Hijaben omkranser et lunt smil og rolige øyne. Hun minner meg om søstra mi. Og søstra mi er nok den mest nøyaktige og punktlige personen jeg kjenner.

Vi går sammen inn i mineryddingsområdet. Jeg hadde sett for meg et flatt og oversiktlig jorde. Området er selvfølgelig stupbratt og ulendt med høyt gress. Jeg lister meg på tærne, i tilfelle de har oversett en bombe. En rød og hvit teip markerer grensen mellom trygt (der jeg står) og utrygt. På grensen står jentene med minedetektorer. Litt som metalldetektorer. Hvis pipelyden blir lysere i tonen, er det mest sannsynlig ei bombe i jorda.

Norsk Folkehjelp har jobbet med minerydding i hele verden siden 1992. 1500 mennesker leter miner hver dag. På 17 år har det vært 15 ulykker. Fantastisk statistikk, spør du meg.

Når jeg kommer hjem til Oslo, skal jeg ringe fastlegen med en gang.