Ahmad utfordrer Tålmodigheten

(28. april cirka kl. 1530)

Ahmad Sahili (27) ser ut som en kriger. Mellom mørkt, strigla hår og mørkt skjegg ser jeg to sorte øyne som borer seg i meg. Jeg skjønner ikke at han er blind før han plukker ut det ene øyeeplet.

Det skjedde to dager før skulle han reise til utlandet for å jobbe og søke lykken. Ahmad tråkka på en mine utenfor byen Jezzine i Sør-Libanon. Han mistet høyre bein synet på begge øynene. Det koster mye å sitte og prate med meg en time. Han forsøker å opptre verdig, men rykninger og stønn vitner om uhyrlige smerter. Hele tiden. Ahmad er avhengig av sterke smertestillende preparater.
- De er så sterke at jeg noen ganger ikke husker hva jeg heter.

Ahmad har fått hjelp av organisasjonen Tamkeen Association for Independent Living, som igjen er støttet av Norsk Folkehjelp. Han fikk et mikrolån fra organisasjonen for å starte en liten kafé. Kafeen ble smadret under krigen mot Israel i 2006.

- Hvorfor ender jeg opp i en slik situasjon? Hva galt har jeg gjort? Jeg ser FN’s kjøretøyer fare forbi hver dag, men FN gjør ingenting for å bedre min situasjon. Statsadministrasjonen krever inn skatt, men gir ingen ting tilbake i form av behandling eller medisiner. De eneste som hjelper oss, er det ikke-statlige organisajonene, for eksempel Tamkeen Association for Independent Living og Norsk Folkehjelp.

- Hva gjør du for å koble av?
Jeg er interessert i poesi og pleide å skrive dikt, men det er vanskelig når jeg er under sterk medisinering. Diktene handler om fred. Alle mennesker har de samme forfedrene – Adam og Eva – derfor burde alle leve i fred. Sier Ahmad og siterer et arabisk ordtak som hjelper han i tunge stunder:

Jeg vil være tålmodig helt til Tålmodigheten mister tålmodigheten med meg. Jeg vil være tålmodig helt til Tålmodigheten skjønner at jeg sliter med noe enda vanskeligere enn tålmodighet.

Takk til Khaled Yamout i Norwegian People’s Aid, for oversettelse av tekster.

Ravi.